Om oss.

Artikkel om Jungelens Leker fra SØNDAGS Dagbladet 25 Juni 2006.

En liten gutt i slummen i Nairobi fikk Thomas Mathisen (32) fra Oslo til å
starte sin egen lekebutikk.

Leker med drømmen

EN VARM JUNIDAG i Vibes gate på Majorstua i Oslo. Klokka nærmer seg tolv. Inne i en grønnmalt lekebutikk står Thomas Mathisen (32) og venter. Det er snart en time siden han åpnet sin egen butikk for aller første gang. Det står «Jungelens Leker» på vinduet, innenfor døra i det lille lokalet er hyllene fylt av dukker, puslespill, byggeklosser og klær fra Kenya, Bolivia, Australia og England. Pluss grønne, kunstige planter i fleng. En kompis av meg synes det er fullstendig crazy at jeg gjør dette, sier Thomas. Jeg har solgt leiligheten min og nesten alt jeg eier for å kunne starte denne butikken, og vet at jeg neppe blir rik av dette. Men jeg føler sterkt at det er det riktige å gjøre. Håpet er at noen norske barn kan ha det gøy med lekene jeg selger, samtidig som produsentene i den tredje verden kan tjene på butikken min. Thomas har hatt mange jobber, i bakeri, på hotell, i begravelsesbyrå, i morens møbelforretning, men fant ikke noe som han virkelig har brent for. Før nå. Det var etter møtet med menneskene i slummen i Nairobi at det sa klikk. Da visste jeg nøyaktig hva jeg ville gjøre. Han stopper opp. Butikkdøra åpner seg. Åkei. Her kommer den første kunden!

DET KUNNE VÆRT DEG. En nordmann ruslende omkring i Mathare-slummen i Nairobi, Kenyas hovedstad. Han er på feriebesøk hos norske venner som bor der, og har et sterkt ønske om å se mer av byen. Snart finner han seg selv stående mellom små, trange hus med bølgeblikktak. Han kjenner luktene som river i nesa. Varmen som dirrer mot kroppen. Så oppdager han gutten. En pjokkk på fire-fem år. Han kommer helt inntil, og tar et godt tak rundt den halvtomme colaboksen nordmannen holder i hånda. Gutten er tørst. Han vil ha cola.

DET SKJER MED nesten alle som besøker et slumområde. Et sterkt ønske om å ville hjelpe. Fulgt av ubehaget, avmaktsfølelsen. Neste uke er du kanskje blitt Redd Barna-fadder med autogiro, og føler at du har gjort det du kunne gjøre. Thomas gjorde noe annet. Idéen til butikken begynte med den tørste guttungen i Mathare-slummen. Thomas ble med ham til skuret lengre borte i gata, møtte familien, fikk et ørlite blikk inn i en helt annen virkelighet. Han lovte seg selv å hjelpe dem, men visste ikke helt hvordan. Svaret kom litt senere, da Thomas besøkte en leketøysfabrikk et annet sted i byen, der også funksjonshemmede skolebarn får arbeidstrening. Jeg hadde allerede gått noen måneder hjemme og tenkt tanken på å starte egen butikk, uten å vite hva slags. Da jeg besøkte lekefabrikken i Nairobi, skjønte jeg hva det måtte bli. Jeg ville hjelpe dem å selge lekene i Norge, og samtidig tjene nok til å hjelpe gutten og familien hans - og selvsagt kunne leve av det selv.

STRAKS THOMAS kom hjem til Oslo rundt nyttår, begynte et intenst halvår. Jeg har jo ingen utdannelse eller bakgrunn verken fra økonomi eller leketøysbransjen, og måtte finne ut alt på egen hånd. I tillegg var det en stor avgjørelse å satse hele privatøkonomien på prosjektet. Det var flere som stilte en del skeptiske spørsmål, og rådet meg til først å søke jobb i leketøysbransjen for å se om jeg likte det, forteller Thomas. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg var lei av å gå omkring og bare snakke om alt jeg hadde lyst til å gjøre, det blir så altfor mange ord hele tida. Det er så lett å si at man burde gjort dét og det. Nå ville jeg at noe skulle skje. Thomas solgte leiligheten sin for å skaffe startkapital, han fant et passende butikklokale på Majorstua, og dro til Europas største leketøysmesse for å finne flere produkter å starte opp med. Jeg holdt på å gå i bakken da jeg så hvor stort det var. Flere hundre produsenter. Det var leker overalt! Men jeg fant til slutt noen fine ting, som jeg har agenturet på nå. Men det har vært utrolig mye å ta hånd om, bare det å få fraktet opp lekene fra Afrika ble et kaos. Da de endelig kom, måtte jeg få CE-godkjent lekene på egen hånd før jeg kunne selge dem. Men nå er jeg endelig i gang. Hva skjer om det ikke går som du håper? Hvis 2007 kommer og dette ikke går med overskudd, må jeg jo bare finne noe annet å gjøre. Men jeg tror det skal gå bra. Og vet at det er mange på en fabrikk i Kenya som håper det samme.

Tekst: Geir Anders R. Ørslien